mandag 26. desember 2011

Carrie Bradshaw?

Som mange jenter likte eg å følgje med på Sex og Singelliv,  og har sett begge filmane og min del av episodane om igjen. Og som mange andre, ville eg gjerne bytte delar av mi verd mot Carrie si. Men det var ikkje tilgangen på Jimmy Choos og Chanel, eller den stadig tilbakevendande Big som freista. For min del var heller den faste avisspalten til Carrie eg kunne tenkje meg. Tykte det såg så koseleg ut å sitje å skrive morosame og treffande innlegg om kvardagshendingar, små eller store.

Men enn så lenge sit eg og diktar opp mine eigne slagferdige setningar og ordspel, på bussen eller i bilen, på møte eller på venninnekveldar. Og ytterst sjeldan vert dei gjort om til noko anna enn tankespinn. Difor sit eg gjerne og lagar eigne imaginære avisspaltar i mitt eige sinn. Det er vel heilt normalt, vil eg tru?

Forfattar- og journalistlivet ser så glamorøst ut på film og seriar. Eg likar at rollefigurane ser ut til å arbeide hardt, men alltid med ein god kopp kaffi og ein luktfri sigarett i askebegeret. Ein sigarett dei lar brenne ut utan å ta eit trekk. Og dei vert alltid ferdige, og alltid med eit strålande resultat.

Merkeleg nok opplevde eg det aldri slik då eg var frilansar for ei av lokalavisene i mitt heimdistrikt. Det var aldri perfekt skrive, bileta vart aldri slik eg hadde tenkt, og det vanka heller aldri applaus når eg såvidt rakk deadline.

Kan hende var det utsikta over New York som mangla. Kanskje den fantastiske kaffikoppen, den retro skrivemaskina, eller den luktfrie sigaretten utan helsefare. For det mangla ikkje på spennande og inspirerande oppdrag. Bedehusopning med tungetale, turmarsjar i grisgrente strøk, julemesser distriktet rundt. Gjerne fire forskjellige julemesser, der hovudvariasjonen var fargevalet på dei hekla dorullnissane.

Nei, eg skulle nok hatt eit rom med utsikt. Og ei skrivemaskin med kulehovud og rettetast. Då hadde eg hatt min eigen morosame spalte i Bergens Tidende i dag.